Nyheter

Utstilling - Hilde Aagaard - Moving Mountain

Hilde Aagaards Moving Mountain i Moss Kunstforening, i utstillingen Album med Ragnhild Enge og Jan Egge.

27. april - 26. mai 2019, Moss Kunstforening. 

Å flytte fjell (tekst av Emilie Norshus Tvedt)

På jorden finnes det i dag, i følge NASA, 382,3 kg sten hentet av menneskene fra månen, i tillegg til 190 kg sten man vet om som har falt hit som meteoritter. Stenene er, så klart, uvurderlige; siden det ikke er mye erosjon på månen bærer de med seg informasjon om en utenkelig fjern fortid, men også om solvindene som har merket dem gjennom deres historie. Selv om sammensetningen deres ikke skiller seg stort fra vanlig jordisk gråstein er månestenene teknisk sett sjeldne på jorden: deres ferd gjennom avstander i tid og rom henger ved dem som en slags eksistensiell transformasjon, slik at månestenen hos oss blir gjort ekstraordinær, og å oppleve den føles betydelig. En liten bit av verdensrommet i stua.

Rundt om i verden har man samlet nettopp denne type gjenstander: i utgangspunktet trivielle objekter som, merket av sin historie, oppleves som ekstraordinære. The Explorers Club i New York har en bit av materialet fra vingen til Wright-brødrenes første fly; i Wellcome Collection i London kan man se Napoleon Bonapartes tannbørste. Episoden Things i den populærvitenskapelige podkasten Radiolab undersøker betydningen av denne typen gjenstander med utgangspunkt i en uenighet mellom en av programlederne og hans kone: Når de begge får røre ved et Explorers Club-flagg som ble båret av Neil Armstrong under den første månelandingen, opplever programlederen dette som sjokkerende betydningsfullt – en slags tidsreise til et historisk øyeblikk; hans kone, derimot, opplever objektet som i beste fall meningsnøytralt – et tøystykke er kun et tøystykke, alt annet er bare formuleringer.

Får du ærefrykt stilt overfor en sten fra månen? Kjenner du sitringen, vekten av et opphav fremmed fra ditt eget helt fysisk i kroppen? Eller er setningen ‘denne er kommet til oss fra verdensrommet’ ikke annet enn en faktuell påstand? Jeg vil hevde at denne opplevelses-forskjellen bunner i spørsmålet om hvorvidt vi er villige til å tillegge – pålegge – tingene en sjel; hvorvidt en gjenstands omstendigheter utelukkende er noe som skjer den, eller også kan være noe som angår den, blir med den videre, slik at tingen lik oss utvikles og blir produkt av sin historie – anerkjennelsen av et tingenes eksistensielle plan.

Forholdet mellom fotografiet og sjelen har historisk vært fylt av nervøsitet og spenninger. I selve fotografiets mytologi finner man anklagen om dets evne til å stjele sjelen, men man ser også, for eksempel på Simbo i Salomonøyene, eksempler på at det har blitt beundret for sin evne til å oppbevare, fremkalle og forevige den; og igjen, hos Walter Benjamin, om jeg lar ideen om tingenes sjel sammenfalle med hans idé om auraen, ser vi fotografiet mistenkeliggjort, ikke for å stjele sjelen, men for å mangfoldiggjøre og dermed fortynne den. Auraen innebærer hos Benjamin nettopp et slags «forhold mellom det livløse [...] og menneskene»[1], der et samfunns forestillinger om gjenstandene hefter seg ved dem som en aura, og slik gir dem muligheten til å fremkalle et noenlunde allment emosjonelt reaksjonsmønster hos oss. De fleste i vår kulturtradisjon vil være enig i at et originalt renessansemaleri er mer betydningsfull enn en perfekt kopi malt i nåtiden, samme hvor nøyaktig forfalskningen skulle være; i skrivende stund står Notre-Dame i flammer, og om Notre-Dame kan bygges opp på nytt vil det aldri igjen være helt det samme bygget. I denne sammenhengen innebærer fotografiet hva Benjamin kaller trusselen om ‘auraens forfall’: faren for at kunstverkets sjel skulle svekkes i evnen til å fremkalle reaksjoner i mennesket i en tid der motivet ikke lenger må oppsøkes av oss som en gjest i deres historie, men kan trykkes opp i en million opplag og henges på like mange vegger, noen ganger uten at det overhodet finnes noen definitiv ‘original’. Dermed tilbyr ikke fotografiet oss sitt nærvær på samme måte som maleriet kunne det; fotografiet kan ikke på samme måte tenkes som bærer av en – sin egen, motivets – historie.

Hos Hilde Aagaard er det hele fjell som flyttes under tak. I Moving Mountain bearbeides det samme fotografiet – fra en sommerdag i Jotunheimen – igjen og igjen, i ulike materielle formasjoner. Det klippes, veves og gjøres på nytt. Om fjellet kan tenkes som den utvidede steinen, og steinen, insisterer jeg, kan tenkes som den kvintessensielle tingen – hard, tett masse formet som kun seg selv; konkret, irrasjonell form, slik at jeg alltid har vært tilbøyelig til å tenke, sikkert naivt og pragmatisk, at steinen må være det i Platons idéverden som i størst grad sammenfaller med sitt fysiske uttrykk – er det ikke bare dette forevigede øyeblikket, men også ideen om objektet som sådan, om den fysiske verden, som er i konstant bearbeidelse i Aagaards studio. En bit av verdensrommet i stua; hele fjell i galleriene. Og hva kan gjøres for at også lysets fysiske avtrykk i fotoapparatet ikke fortaper sin mening, men igjen og igjen kan oppleves som et betydningsfullt nærvær – at tingens sjel beholder sin integritet, og intimiteten mellom originalen og reproduksjonen reddes fra mistenkeliggjøringen? Forskjellen, som hos Benjamin, er kanskje denne: mellom gjengivelse og bearbeidelse; mellom teknisk reproduksjon og håndverk.

At opprinnelsesmaterialet manipuleres skal ikke oppleves som kunstighet, men som kunstferdighet. Kunstverket må bøyes, ikke brytes, inn i form. Derfor er verkene urørt av alt det som ikke vedgår dem – ingenting festes med lim eller teip, men holdes i form av materialet som jobber mot seg selv, av teknikken, veven, håndverket. Alt annet ville vært en slags Deus Ex Machina; vi ville invitert fjell, og møtt oss selv i døra.


Av Emilie Norshus Tvedt

Benjamin, W. 2008 [1939]. Om Noen Motiver hos Baudelaire. I Kittang, A. m.fl. (red.). Moderne Litteraturteori: En Antologi, s. 328. Oslo: Universitetsforlaget.



siste